Som jeg skrev i min aller første blogg, skulle min blogg handle om det å stå utenfor arbeidslivet i en alder av 58 år. Det i seg selv var en stor overraskelse og helt uventet.
Dette var sent oktober 2025 jeg mottok brevet fra HR om mulig nedbemanning. Jeg visste jo at det var en prosess på gang, men trodde ikke det skulle ramme meg.
I november 2025 var det samtaler med min sjef og HR og jeg hadde med meg en tilitsvalgt. Møtet ble holdt via Teams som jeg synes var kritikkverdig. Jeg synes HR burde ha anstendighet til å være fysisk til stede i en så viktig sak.
Jeg hadde forberedt meg godt, men samtalen dreide seg fort over til at min stilling ville bli nedbemannet grunnet at man ikke skulle ha denne type stilling, administrasjon på et kontor med mindre enn 100 stk.
Det var det. Jeg ble fortumlet selvsagt 32 år rett i dass, AFP rett i dass. Fy faen altså. jeg hadde tenkt, eller håpet på å førtidspensjonere meg når jeg fylte 62 år. Jeg fikk en oppsigelses pakke på 9 mnd og det var jo godt.
Tiden gikk og det var ikke forventet at jeg skulle være på kontoret.
Siste offentlige dag var 31 Desember 2025 – sår var 32 år svisj borte – glemt – gone
Når Livet Snur 
Legg igjen en kommentar