Dagene går

Jeg tenkte at jeg tar ferie til Januar før jeg begynner søke på nye jobber, forberede meg mentalt til den store oppgaven jeg følte at det var. Så en endel på LinkedIn, oppgraderte til Premium sin gratis periode og tok livet egentlig ganske med ro og forberedte meg til Jul.

Januar kommer og jeg begynner jobben med å lage cv’er og søknader. Bruker Chat GPT som hjelp. For et fantastisk hjelpemiddel det er. Skriver cv’er på forskjellige måter, skriver søknader og sender avgårde. Sterk i troen på at dette skal gå bra for stillingene jeg søker på passer utmerket til meg og min erfaring. Men jeg skjønner fort at så enkelt er det ikke. Jeg ser det er mange søkere pr stilling. Jaja, det ordner seg nok til slutt.

Jeg får svar på en stilling i et relativt stort norsk selskap og det blir intervju på Teams.Oh my lord som jeg gruer meg. Jeg har vært på et intervju i hele mitt liv og det var i 1993 og det var veldig uformelt.

Jeg forbereder meg etter beste evne og får god støtte, tips og veileding av en god venninne.

Jeg kommer meg gjennom intervjuet og er relativt førnøyd.

En av de første dagen i Februar ser jeg plutselig at jeg har mye blod i urinen. Den er rød og jeg tenker at dette er kan umulig være bra. Jeg kjøper inn urinprøve boks og levere denne på legekontoret dagen etterpå. Jeg googler, leser om urinveisinfekson og kreft, men tenker at jeg sikkert har en stilletiende urinveisinfeksjon.

Legen ringer meg og sier han vil at jeg skal ta CT og lurer på om jeg fortsatt har helseforsikring da det vil gå fortere å få time. Jeg henter henvisning på mandag 9 februar og sender den avgårde til forsikringsselskapet. Så er det bare å vente på innkalling.

Tanken slipper ikke helt, fordi det jeg googlet er at det er som vanlig blod i urinen er et viktig symptom som alltid bør undersøkes av lege. Det skyldes ofte ufarlige infeksjoner, men kan også være tegn på nyrestein, prostataplager eller i sjeldne tilfeller svulst i urinveiene.

Vel, prostata kan det ikke være for jeg er jo en kvinne😊

Jeg tenker stadig på dette mens jeg venter på innkalling til ct. Jeg snakker om det rundt, og jeg er nok litt mer urolig enn jeg gir uttrykk for. Jaja, det går nok bra, det er sikkert bare helt tilfeldig og ikke noe alvorlig.