Jeg ser jeg har blandet datoene litt, men det spiller ingen rolle. Resultatet er fortsatt det samme.
Det er mye tankevirksomhet og teite tanker er for det meste tilstede hele dagen. Jeg har bange anelser. Jeg får innkalling til CT på Unilabs i Drammen til fredsag 13 Februar. Det er første gang jeg tar CT, så det er jo litt spennende. Mye drikking av vann og ikke noe dobesøk.
CT tatt og nå er det bare å vente igjen…. Det går noen timer, så får jeg melding om at bildene er klare og det er lagt med link så man kan se på bildene. De sier ikke meg så mye 🙂
Mandag 16 februar ringer de meg fra legekontoret og ber meg komme ned. Phuuu, what the fuck! Nå ble jeg urolig, men gjør mitt beste for å roe meg selv ned. Det er sikkert ikke noe alvorlig, sikker bare denne usynlige, stille urinveisinfeksjonen. For det er faktisk mulig!
Tusler ned til legekontoret og setter meg ned på venteværelset. Det tar ikke så lang tid før jeg blir kalt inn på kontoret til legen. Han er veldig alvorlig, og jeg sier at nå ser du veldig alvorlig ut. Jeg setter meg ned og han begynner å fortelle, forteller meg at det er påvist svuls på nyre. Jeg sitter der med stoisk ro og lytter til det han forteller. Han sier at man kan fjerne svuls fra nyre, man kan fjerne hele nyren og at man lever som vanlig med en nyre. Jeg spør egentlig ikke om så mye. Jeg er mitt vanlige meg, stoisk og rolig. Han forteller at han nå skal sende dinne informasjonen til Drammen sykehus og at de der vil lage en pakkeforløp for behandling. OK! Det blir liksom ikke så mye samtale om dette og sant og si så er det litt uklart for meg hva som ble sagt. Tusen tanker som raser rundt i hodet.
Jeg går hjemover, faen faen faen, jeg har kreft!!!
Jeg går strake vegen til Sven og slipper denne «nyheten» og gråter. Herregud, jeg gråter. Det er så jævlig. Jeg tenker på barna mine. De er voksne, men de trenger fortsatt mammaen sin. Hvordan i all verden skal jeg fortelle de om dette. Jeg har fortalt om blod i urinen og ct.
Sven altså, han blir litt grå i ansiktet, men tar det med stor ro og det er bra for meg. Min store kjærlighet
Så kommer jeg til delen der jeg må fortelle dette til barna. Det er så tungt, det er det verste jeg noen gang har måttet gjøre. Jeg ringer de Signal, med gruppesamtale og kamera. Jeg forteller at jeg har fått resultatene fra CT og at jeg har vært hos lege og nå bryter jeg litt sammen og forteller de gjennom tårer at jeg fått påvist svuls på nyre. Det er helt krise for meg å overbringe en slik «nyhet» til dem, helt jævlig. Jeg gjenforteller besøket til legen og at han sender inn papirene til sykehuset og at det blir ett pakke forløp de setter sammen der. Vi snakker lenge og vi gråter.
Det er den verste tanken for meg at jeg kanskje forlater de så tidlig i livet, selv om de begge nå faktisk er i tredve årene 😊 Det er fortsatt barna mine. Det er tungt å skrive om dette og tårene triller.
Jeg googler og leser det jeg kan komme over, leser om fjerning av deler av nyren, leser om fjerning av hele nyren, leser om immun terapi, spredning og til hvilke organer, ser på en operasjon og fjerning av svuls fra nyre. Dette gjør jeg mange ganger de neste dagene.
Når Livet Snur 
Legg igjen en kommentar